Pizza Margherita

Publisert 21 januar, 2014

2013_Foralldel_PizzaMargerita_2

2013_Foralldel_PizzaMargerita_3

2013_Foralldel_PizzaMargerita_4

2013_Foralldel_PizzaMargerita_5

Pizza Margherita, Margherita, Pizza alla Margherita, eller Pizza napoletano. Kjært barn har mange navn. Jeg blir helt oppspilt bare av tanken, og aner ikke hvor jeg skal begynne når jeg sitter her og skal skrive om denne herligheten. Knasende sprø bunn, solmodne tomater, deilig mozzarella, fersk basilkum og nydelig olivenolje. Det er alt som skal til for å skape en perfekt liten sirkel med italiensk himmel.

Det hele startet helt tilbake i 1883, da koleraepidemien herjet på sitt verste i Italia. Kong Umberto reiste da rundt i landet og passet på at de trengende fikk den støtten de gjorde, og hjalp dem med penger. I 1889 hadde han sin kone dronning Margherita med på en ny slik reise. En del av reisen ble lagt til Napoli. Nå skulle de se om de trengende faktisk hadde fått den hjelpen de trengte.

På denne tiden ble pizza betraktet som fattigmannskost, og ble sett på som en smule uhygenisk. Napolitanerne spiste den tross alt med hendene! Under besøket var dronning Margherita i kontakt med Rafaello Esposito, som drev en velkjent pizzeria i byen. Hun ville gjerne ha ham til å lage en helt nye pizza. Han fikk komme til det kongelige kjøkken, og laget tre ulike pizzaer. En med bare olivenolje, en med småsild, og en med basilikum, tomat og mozzarella. Dronningen falt pladask for den sistnevnte, og Rafaello oppkalte pizzaen etter henne. Etter dette har pizzaen gradvis blitt en en storslagen klassiker, og pizza ble takket være dronningen en akseptert rett blant den voksende middelklassen. Faktisk så henger takkebrevet hennes til Rafaello den dag i dag i pizzerian i Napoli!

Den beste Margheritaen får du selvasagt på en av Napolis familidrevne pizzaeriaer. Hovedårsaken til dette er at pizzaen her stekes på 495 grader i 90 sekunder i vedfyrte ovner. Dette får dessverre ikke alle til hjemme, men man klarer allikevel å lage en kjempegod pizza med en vanlig stekeovn. Og det positive er at vi slipper mye av akrylamiden som lages i disse høytempratursovnene.

Ps: Skal du gjenskape det opprinnelige underverket, kan du bruke tomatsorten Re Umberto som kongen fikk oppkalt etter seg ved det første besøket i 1843. En flott plommetomat! Senere har det blitt utviklet andre egnede sorter, og den aller beste er nok San Marzano. Om sommeren bruker jeg friske, mens nå kjøper jeg bare hermetiserte. Du finner dem i flere delikatessbutikker rundt omkring i landet! Jeg skal for øvrig skrive en liten sak om tomatsorter senere.

Dette trenger du for 4 porsjoner:
Deig:
2 g gjær
3 dl lunkent vann
400 g hvetemel
1/2 ts salt

Fyll:
1 boks hermetiske tomater
1 dl tomatpurre
300 g mozzarella
1 bunt basilikum
salt og pepper

Dette gjør du:

1. For å lage pizzadeigen, begynner vi med å lage en forsats. Dette gjøres ved å røre ut gjæren i 5 ss lunkent vann, før man tilsetter 4 ss hvetemel. Dekk bollen med plast, og la forsatsen hvile i 30 minutter på et lunt sted,

2. Resten av melet legges i en haug i en stor bakebolle. Lag en grop i denne, og hell i forsatsen i gropen. Tilsett salt, og gradvis resten av vannet, mens du elter deigen til den er fast og glatt. Du må for all del bruke kjøkkenmaskin. Dekk bakebollen deretter med et klede, og la den heve i minimum én time.

3.Deigen deles nå i to, og kjevles vha litt mel ut til to sirkler med med ca 28 i diameter. ( I realiteten skal en egentlig bare bruke hendene, og ingen kjevle. Du må gjerne prøve eg!) Plasseres på stekeplater med bakepapir.

Hell av vannet fra de hermetiske tomatene, og skjær de opp i skiver. Ha de i en skål, og bland i tomatpurre før du sprer tomatene utover pizzaen.

4. Legg på mozzarella i skiver, og stek pizzaen på nederste rille i forvarmet ovn på 225 grader over- og undervarme i 10 minutter. Ta den ut, og dryss over basilikumblader som du tidligere har dynket i en god olivenolje. Stek pizzaen videre i 5-10 minutter fø den serveres rykende varme!

Pistasjnøttkonfekt

Publisert 19 januar, 2014

pistasjkonfekt

bilde2

Mørk sjokolade og pistasjnøtter er en herlig kombinasjon som sjeldent slår feil. Som barn kunne jeg ikke motstå sørlandsiskremen med pistasjsmak og sjokoladebiter, men nå som smaksløkene har tatt en noe markant evolusjonistisk utvikling til det mer avanserte, må jeg unne ganen noe litt mer autentisk enn kunstig pistasjsmak og sjokolade med vegetabilsk fett.

Dette er en av mine favorittkonfektbiter, med en deilig og myk kjerne av marsipan, trukket med sjokolade og toppet med grovhakkede sicillianske pistasjnøtter. Utrolig lett å lage, enda lettere å spise opp.

Dette trenger du:
500 g melis
500 g mandler,skoldet og finmalt
1-2 eggehvitter
2 dråper sitronsaft

150 g mørk sjokolade, grovhakket
100 g usaltede pistasjnøtter, hakkede

Dette gjør du:
1. Kok opp vann, og hell det over mandlene. La stå i minst fem minutter, eller til mandelskallene løsner. Hell av vannet og skåld mandlene. La de tørke på et håndkle, før du maler dem til pulver i en food-prosessor. Dette kan ta flere dager i romtemperatur, eller gå relativt fort i stekeovn. (50 grader over- og undervarme)

2. Bland inn melis, 3 dråper sitronsaft og eggehvitter, og kna godt. Pakk inn marsipanen i plastfolie, og la den hvile i noen timer før du triller den ut til en tynn pølse og skjærer den opp i små biter.

Sjokoladeovertrekk:

1. Knekk sjokoladen i små biter, og smelt den over vanmnbad. Med en gaffel «bader» du marsipankulene i sjokoladen, og setter dem på et brett med matpapir, før du strør over hakkede nøtter. La bitene hvile kjøig i minst to timer før de spises. Oppbevares kjølig, og lufttett om de ikke spises samme dag.